Studietur til Korea
Etter 7 måneder med iherdig trening på Martial Art og Zen gikk endelig turen til Korea. Taekwondos hjemland, som rommet så mye mystisisme og mange forestillinger som endelig skulle tas i nærmere øyesyn. Det skulle slettes ikke bli noen ferietur for late turister, men en opplevelse for livet hvor man fikk møte Korea og koreanere på nært hold og trene med de beste i verden innenfor ulike koreanske kampkunstgrener.
Reisen
18 elever fra Hadeland folkehøgskole, noen fra årets kull, og noen fra tideligere kull møttes på Oslo Lufthavn, klare, spente, forventningsfulle, og noen ganske nervøse. Innsjekking, veksling av penger og andre gjøremål gikk greit, og vi gikk om bord på en av Aeroflot sine flygninger til Moskva. Turen til Moskva var en opplevelse i seg selv, med sine flyvertinner og sin noe spesielle service. I Moskva skulle vi vente noen timer, og noen bestemte seg for å teste ut restaurantmaten på flyplassen. Ryktene spredte seg raskt og det ble en bråstopp på salget av varmmat før betjeningen visste ordet av det. Etter hvert gikk vi om bord og tok fatt på den 8 timer lange flyturen ti Seoul, Sør-Korea.
De fleste hadde nok ventet seg en noe høyere standard på både service og fasiliteter på en slik lang flygning. På forhånd hadde vi snakket om at det i hvert fall var veldig bra at det skulle bli vist filmer under flyturen, på denne måten kunne man gjøre et forsøk på å fordrive tiden underveis. Det som etter hvert ble det store spørsmålet var hvor i all verden TV-skjermene befant seg. Svaret var veldig enkelt; det fanes ingen TV-skjermer, og dermed ble drømmen om filmvisningene knust.
Endelig var vi framme i Seoul, det var blitt den 14. mars nå, og ennå var vi ikke ferdig med reisen. På flyplassen sto en buss og ventet på oss som skulle ta oss videre tvers over landet til et lite tempel med navn Gol Gul Sa i nærheten av byen Gyungju. Selv om det var mye spennende å se langs veien var de fleste så slitne etter reisen at de sovnet på bussen, og kun fikk seg de to rasteplassene vi stoppet på underveis. Koreanske rasteplasser minner om en blanding mellom et marked og en bensinstasjon, og de ulike stedene forsøker å overdøve hverandre med sine ulike typer musikk som skal tilfredsstille alle smaker og generasjoner. Hele stedet preges av et forrykende tempo, og for en tilbakelent nordmann kan de bli lett å falle av i svingene. Bussturen sto i stil med rasteplassen når det gjaldt tempo. Vi var enige om at de måtte ha et annet målesystem for fart i Korea, for selv om det sto at fartsgrensen var 80 km/t , så var vi nok oppe i 140 km/t rett som det var. Full akselerasjon og full bråstopp kan vel beskrive kjøremønsteret til sjåføren vår, som for øvrig var en meget hyggelig og hjelpsom mann.
Tempelopphold
På en, ifølge de fleste av oss, mirakuløs måte kom vi oss fram til tempelet helt uskadde, og der ble vi møtt av en norsk gutt med navn Svein Ivar Ringheim. Svein Ivar er etter hvert blitt kjendis, både i Norge og i Korea på grunn av sitt nå treårige opphold i det Buddhistiske tempeltet Gol Gul Sa. Iført munkeklær, og på en rolig og fattet måte ønsket han oss velkommen og sørget for å få oss innlosjert, gutter og jenter hver for seg. Svein Ivar har for øvrig vært elev på Vestoppland Folkehøgskole, og det var gjennom en tilsvarende studietur at han ble introdusert til tempelet og ble akseptert som juniormunk der. Det ble ikke sløst med tiden. Straks vi hadde satt fra oss bagasjen var det kvelds mat, og rett etter skulle vi på kveldsbønn og trening. Gol Gul Sa er det eneste tempelet i Korea som viderefører den eldgamle Buddhistiske kampkunsten ”Son Mu Do”, som direkte oversatt betyr Zen-kampkunst. Treningen i tempelet er allsidig og omfatter alt fra løping, styrketrening, kampkunst, yoga, meditasjon og kigong. Selv om alle var slitne etter den lange reisen var det godt å få trent litt, og spennende å bli introdusert til tempeltreningen.
Etter treningen var det tid for å komme seg i seng, da neste dag skulle starte klokka 0400! Mange følte at de knapt hadde lagt hodet på puta da de hørte den karakteristiske vekkelyden av en chantende munk som slo på en treklokke. Det var ingen bønn forbi, alle måtte opp, tross i 8 timers tidsforskjell og en lang reise i kroppen. Straffen for ikke å møte opp på morgenbønn klokka 0430 er nemlig 3000 knestående bukk, et for hver Buddha. Vel oppe i ”bedehuset” fant alle hver sin pute og forsøkte å henge med på de ulike ritualene som ble utført av munkene under morgenbønnen. Det er en utrolig opplevelse å befinne seg i et tempel langt inne i fjellet i Korea i bønn med munkene som chanter ulike sutraer mens de utfører ritualene sine, alt dette før soloppgang! Etter bønnen ble det holdt en halv times meditasjon, ledet av en av de eldste munkene der. For de fleste var det en krevende oppgave å sitte i meditasjonsstilling i en halv time, vel vitende om at enhver lyd man gjorde ville forstyrre de andre sin meditasjon. Etter endt sittende meditasjon var det tid for gående meditasjon ned til tempelets hovedport og tilbake. Da klokka var om lag syv hadde vi allerede vært på bønn, meditert, gått tur og spist frokost!! Snakk om å få mye ut av dagen!!
Etter frokost fulgte morgentrening, etter den fulgte lunsj, etter lunsj fulgte 108 bukk, som er et renselsesrituale, etter det praktisk arbeid, mer trening eller omvisning, kveldsmat, deretter kveldsbønn og til slutt kveldstrening. Mange hadde reagert på kaffe og brusautomatene som sto på flere steder da de ankom tempelet, men for mange skulle disse bli kjære venner under oppholdet. Den gamle damen som solgte is, brus, kjeks, sjokolade og potetgull ca. en kilometer fra tempelet økte nok også omsetningen betraktelig, da det ikke var alle som var like begeistret for den vegetariske tempelmaten. For noen få elever var allikevel tempelmaten den beste på hele turen. Det bør vel kanskje også legges til at man kan spise alt man orker av mat i tempelet, men orker man ikke å spise opp maten sin vil hele tempelet bli satt til å faste en hel dag, noe man ikke vil ha på samvittigheten. Tempeloppholdet setter en på prøve på mange ulike måter, og enhver som har vært bærer på mange erfaringer som merker en for livet. Den største prøven skulle nok allikevel ikke ha noe med tempelet å gjøre. Et TV-team fra nasjonalt fjernsyn i Korea ankom nemlig tempelet dagen etter oss og hadde satt seg fore å lage en dokumentar om en norsk skoleklasse på ”tempelstay” i Korea. Etter hvert skulle det vise seg at det kom til å bli en strengt regissert dokumentar, og mange følte seg nok som skuespillere som hadde fått utdelt ulike manus de skulle pugge på. Selv om vi forsøkte å glemme filmteamet som fulgte oss døgnet rundt var det mange som følte at tempelopplevelsen ble forringet av alt styret som fulgte med filmingen. Et stort plaster på såret ble at vi faktisk var så heldige å få se ”dokumentaren” om oss selv mens vi ennå var i Korea, både til vår egen og våre koreanske venners begeistring. Vi hadde mange fantastiske opplevelser på treningene, i meditasjon, i naturen, og ikke minst i møte med munkene og stormesteren. En av de siste dagene ble det arrangert teseremoni med stormesteren hvor han fortalte om kampkunsten og Buddhismen, og hvor det var mulig å stille spørsmål direkte til ham.
Etter fire innholdsrike dager i Gol Gul Sa ønsket stormunken og Svein Ivar oss god tur videre. Nå skulle turen gå videre til en tradisjonell koreansk landsby, men først skulle vi besøke et av koreas mest berømte templer.
Medfølelsens sjø
Etter nok en nervepirrende busstur ankom vi ”Hae in Sa”, som betyr tempelet for medfølelsens sjø. Tempelet står på UNESCOs lister over verdens kulturarv og er et kjært besøkssted for koreanere. Tempelet rommer 84 000 treplater som har skjært ut Buddhas skrifter i seg, og det tok en mengde munker 16 år å fullføre verket. Guiden som viste oss rundt fortalte ivrig om tempelet og treplatene på flytende koreansk, men vi sto som noen tente lys og ikke forsto noe som helst. Vår kjære koreanske lærer gjorde så godt han kunne for å oversette historiene, men selv han kom til kort pga. noe begrensede norsk- og engelskkunnskaper. Etter et par timer var det tid for avreise og vi hilste pent på sjåføren i det vi steg på, og håpet på en rolig og behagelig kjøretur.
En tradisjonell landsby
Helt avskjermet fra annen bebyggelse ligger en koreansk landsby mellom et stort fjell og en elv som svinger seg rundt den. Her har den ligget i uminnelige tider, og det kan virke som om tiden har stått stille der i flere hundre år. Det ensete som tyder på at man er i 2007 er parabolantennene som henger lite gjemt på husveggene og de fine bilene som står parkert utenfor tunene. Som det eneste stedet i Korea har fattige og rike levd vegg i vegg gjennom generasjoner, noe som gjør at man har alt fra palassliknende komplekser til jordhus med stråtak side om side. Stedet er også et av de få stedene i Korea som har bevart den 800 år gamle maskedanstradisjonen, som er både rituell, en måte å kritisere samfunnet på og en blanding mellom tradisjonell dans og stand up-show.
I landsbyen bodde vi på tunet til en familie som tok imot gjester hjemme hos seg og tilbød kost og losji. Selv om standarden på det meste var annerledes enn det vi var vant til hjemmefra oppsto det raskt en hjemmekoselig atmosfære. Morsomt var det også å få vite at det var vanlig å tiltale kona som eide stedet med ”jumo”, noe som betyr en blanding av eier og mor. Ved ankomst i landsbyen var det dekket for tradisjonell koreansk mat, og det ble stor jubel da det endelig kom kjøtt på bordet. Måltidet var etterfulgt av et forrykende ”makkoli-party” (koreansk gjæret risvinsfest), som var minst like populært. Dagen etter tok vi det med ro og så oss rundt i landsbyen fram til maskedansforestillingen som begynte 1500. Selv om vi ikke forsto hva som ble sagt var det en fascinerende forestilling vi var vitne til, og det var gøy å se hvordan skillet mellom de som framførte og publikum gradvis ble visket ut, slik at det i stedet for oss og dem snarere bare ble vi. Før forestillingen hadde alle pakket bagasjen inn i bussen, så da var det bare å stige på for å imøtese neste sted på programmet, Gwangju, som ligger nesten ute ved kysten vest i Korea.
Våpentrening hos mesteren i fjellet
Det begynte å bli sent på kvelden da vi ankom hovedkvarteret for ”Gyung Dang”, en koreansk militær våpenstil. Vi ble tatt imot av stormesteren for systemet, som hadde forberedt en velkomsttale til oss på engelsk, noe som var veldig imponerende, tatt i betraktning de dårlige engelskkunnskapene i Korea. Så fikk det heller være at han slet litt med uttalen. Vi spiste godt og varmet oss rundt bålet som var fyrt opp for oss før vi omsider gikk til sengs. Vel, man kan vel kanskje heller si at vi fant mattene og teppene våre og rullet dem ut på golvet i sovesalen, slik man gjør i Korea. Man venner seg faktisk fort til det å sove på gulvet, og er man trøtt nok sovner man jo stort sett over alt. Dessuten er alle koreansk hus velsignet med ”ondol”, som er en form for golvvarme som enten reguleres ved vedfyr, varmt vann eller elektrisitet.
Dagen etter startet programmet klokka 0600, noe som ville vært tidlig hvis vi ikke bare en dag før hadde måttet stå opp hele to timer tidligere enn dette. Nå var disse to timene en sann velsignelse. Vel opp fra mattene kledde vi oss godt og tok fatt på en times fjelltur. Det var ikke noe gedigent fjell vi skulle bestige, men stigningen var god, og det ble mye pusting og pesing. Oppe på toppen fikk vi en flott utsikt utover fjell og daler, samt stedet vi skulle trene på, og jammen gløttet ikke sola fram også bak skyene. Turen ned gikk atskillig lettere enn opp, og vel nede sto stormesteren og en av de andre instruktørene og ventet på oss. Det var tid for trening. Oppholdet her skulle bare vare i et døgn, så det ble lagt opp til tre treninger før vi dro videre. I løpet av de tre treningene vi hadde her var målet å lære et sverdmønster som opprinnelig stammer fra Kina, men som er blitt videreutviklet i Korea. Mønsteret fokuserer på spinning og hopping, og et høyt tempo, og selv hvor mange ganger mesteren viste mønsteret og forsikret oss om at det bare var å gjøre slik og slik, slet de fleste med å følge bevegelsene hans. Uansett var det veldig gøy og inspirerende. Rett før vi skulle ha den siste treningen rullet en liten minibuss med plass for ca. 9 personer opp på plassen. Vi stirret nysgjerrige på den, og mistet munn og mele da sidedøren åpnet seg og det veltet ut små gutter og jenter med sverd, ikledd uniformer. Faktisk var de hele 30 i antall, og det er fortsatt et mysterium hvordan de aller fikk plass. Det viste seg at disse skulle være med oss å trene, selv om det etter hvert fikk vise seg at de nok var mer interessert i alle disse hvite menneskene enn det som mesteren instruerte i. Ekstra populært var det da en av mestrene, etter å ha vært borte en stund, dukket opp med is til alle sammen. Barna skulle velge seg ut en av oss som de skulle gi is til, og det ble masse skrål og latter. Noen av dem hadde lært noe engelsk på skolen og forsøkte ivrig å føre en samtale med oss, men etter hvert ga de opp og fortsatte på god gammeldags koreansk. Møtet med denne gjengen blir nok husket lenge både av oss og dem. Det hadde vært en intens dag, og det var på tide å reise videre til nedste sted. Vi bukket for siste gang til stormesteren og de andre mestrene og gikk mot bussen som ventet på oss som vanlig. Nå skulle vi helt ut til kysten til en skole for tradisjonell koreansk musikk og dans.
Tradisjonell musikk, dans og kunst
Da vi ankom skolen ble det litt forvirring over all bagasjen vi brakte med oss, og det ble et lite puslespill som skulle på plass før vi fikk plassert noe bagasje nede og noe oppe. Da bagasjen var på plass satte alle seg som klistret foran skjermen, vi hadde nemlig fått vite at dokumentaren som var blitt laget mens vi var i templet skulle vises på TV. Mens vi satt der og ristet av latter og storkoste oss ble nesten alt ubehaget med kamerateamet tilgitt. Da vi hadde sett ferdig var det tid for en liten velkomstfest. Noen av de voksne som går på skolen på kveldstid hadde kommet for å ønske oss velkommen, og det ble servert frukt, øl, vin og brus mens vi ble introdusert for hverandre. Etter hvert viste det seg at det var fire som hadde eller nylig hadde hatt bursdag, så da gikk det ikke lenge før det kom kaker på bordet heller. Det ble feiret bursdag på norsk vis med kaker lys og norsk bursdagssang. Etter at alle hadde fått kake ble det bestemt at vi skulle lære bort noe norsk til koreanerne mot at de lærte bort noen viktige koreanske ord til oss. Hvor mye som ble lært under denne seansen er usikkert, men gøy var det i hvert fall. Dessuten ble vi underveis ført inn i koreansk etikette for drikking og sjenking av alkohol, noe som er vel så viktig i studiet av koreansk kultur.
Det ble etter hvert tid for å finne soveplassene, og på dette stedet skulle vi få sove helt til klokka 0630, noe som var enda en halv time lengre enn sist sted.
Hver dag startet med en drøy times morgenaktivitet som var en blanding av strekking, massasje og kiropraktikk. En fin start på dagen selv om noen av øvelsene kunne være ganske smertefulle. Frokosten på dette stedet var en suksess i følge mange av elevene. Det ble nemlig, i tillegg til koreansk mat, servert corn flakes med melk og brød med syltetøy hver morgen. Dette var også det første stedet på turen som vi fikk vasket klær, noe som også var på tide etter allerede ganske mange dager med mye trening og reising. Som om ikke dette var nok tok de oss også med på koreansk badehus, slik at vi fikk skrubbet og skurt oss, tatt badstu og ligget i varme og gode bassenger. Dagene gikk fort på musikkskolen, og vi ble undervist i koreansk tromming, sang, maskedans og malekunst i tillegg til at vi fikk tid til å dra på utflukter i nærmiljøet. Blant annet besøkte vi stedet hvor den første indiske munken som introduserte Buddhismen til denne delen av Korea steg i land, etter å ha kommet med båt fra Kina. På den tiden var Korea delt i fire kongedømmer, og Buddhismen ble derfor introdusert til den koreanske halvøya på ulike tidspunkt og via ulike ruter. For å minnes denne indiske munken var det blitt bygget opp et museum i indisk stil, en direkte kopi av bebyggelsen der han kom fra, samt satt opp et monument i stein som beskriver Buddhas liv og lære på plassen han gikk i land.
Den siste kvelden ble det stor avskjedsfest med god mat og drikke, bål, høytidelige taler og noen veldig imponerende oppvisninger i tradisjonell koreansk bondemusikk, folkesang, maskedans, viftedans og kampkunst. Til slutt ble det også vår tur til å vise frem noe, og vi fikk stor jubel da vi holdt oppvisning i Taekwondo, sverd, akrobatikk og til slutt framført kråkevisa på nesten 20 vers for full hals. Den siste timen hygget vi oss sammen før det igjen var på tide å finne matta. Trass i, for mange en lang natt, startet dagen med morgenaktivitet og videre en gjennomgang av de ulike tingene vi hadde lært, før vi igjen pakket bagasjen inn i bussen. Vi hadde vært her i fem dager, men igjen skjønte hvor disse dagene hadde blitt av. Turen bar nå videre til Cheon An, en by som ligger et par timer sør for Seoul.
Den harde og myke mesteren
Cheon An huser hovedkvarteret til den koreanske sverdkunsten ”Do Bob”, som direkte oversatt betyr sverdets metode. En eldre hyggelig herremann ønsker oss velkommen med et stort smil, og det viser seg etter hvert at dette er Stormesteren, Jung Chan ju, som driver stedet, og som er mester i japansk Iaido, Kendo, Judo, kungfu og koreansk karate i tillegg til sin egen stil. Som vanlig, etter å ha plassert bagasjen var det tid for trening. Alle skjønte straks at de trente under en skikkelig stormester og anstrengte seg for å gjøre sitt aller beste. Treningene ble holdt meget tradisjonelt, og mesteren gikk rundt og korrigerte oss konstant mens han sa ”no good no good”. Han kjørte oss beinhardt på treningene, men var snill som et lam så fort treningen var over. Etter treningen var det mat, og deretter var det tid for å gjøre seg litt kjent i nærmiljøet. Døren til treningsstedet stengte nøyaktig klokka 2300, og for den som ikke hadde vært inne da ville det blitt en lang natt i en ukjent by. Oppholdet i Chon An var preget av trening på høyt nivå, og vi fikk trene med ekte sverd og kutte både bambus og rismatter. Men det var selvfølgelig rom for andre ting enn trening her også. Flere av oss fikk laget seg skreddersydde dresser, og et par av jentene som var adoptert fra Korea fikk sydd seg noen fantastiske koreanske kjoler. Et av høydepunktene for mange var nok allikevel å dra på det lokale badehuset som var mye mer luksuriøst enn det forrige vi hadde vi hadde vært på. Spesielt for dette badehuset var også det at man kunne ligge over natta i en egen avdeling der. Etter fire spennende dager i Chon An gikk turen videre til Seoul, som var vårt siste mål for studieturen, og her måtte vi også ta avskjed med sjåføren som hadde fulgt oss gjennom hele turen.